Har du noen gang stoppet opp og tenkt over hvor mange bilder av ditt barn som finnes på nettet? I 2024 viser nyere undersøkelser at det gjennomsnittlige barnet i vestlige land har fått omtrent 1500 bilder av seg delt på sosiale medier før de fyller fem år. Dette fenomenet, som forskere kaller sharenting, representerer en av de mest presserende etiske utfordringene i den digitale tidsalderen. Vi står overfor et paradoks: foreldre deler ut av kjærlighet og stolthet, men skaper samtidig en digital fotavtrykk barnet aldri har samtykket til. I dette ligger en fundamental konflikt mellom foreldres ytringsfrihet og barns rett til privatliv – en konflikt som bare blir mer aktuell etter hvert som dagens barn vokser opp i en verden hvor ingenting virkelig forsvinner fra nettet.
Sharenting er bare ett eksempel på de bredere psykologiske mønstrene som forklares i vår omfattende artikkel om digital privatliv psykologi.
Hva er egentlig sharenting, og hvorfor snakker alle om det nå?
Sharenting er en sammentrekning av de engelske ordene «share» og «parenting», og beskriver praksisen hvor foreldre deler informasjon, bilder og videoer av barna sine på sosiale medier. Dette er langt mer enn bare å poste et søtt babybilde på Instagram. Vi snakker om et fenomen som omfatter alt fra detaljerte fødselshistorier og pottetrening-oppdateringer til skolerapporter og følelsesmessige utbrudd fanget på video.
Hvordan skiller sharenting seg fra vanlig familiedeling?
Forskjellen ligger i skala og varighet. Før digital tid delte foreldre bilder i fysiske fotoalbum med en begrenset krets. I dag når et enkelt Instagram-innlegg potensielt hundrevis, om ikke tusenvis, av mennesker – inkludert ukjente følgere, algoritmiske systemer og kommersielle aktører som samler data. Det som deles digitalt, lagres i det som noen kaller den digitale evigheten. Tenk deg det som forskjellen mellom å vise frem babybilder til bestemor og å sette dem opp på et oppslagstavle i byens kjøpesenter – permanent.
Når begynte sharenting å bli et problem?
Egentlig fulgte sharenting i kjølvannet av Facebook og Instagram sin utbredelse mellom 2008 og 2015. Men det var først rundt 2016-2018 at forskere begynte å advare om de langsiktige konsekvensene. I Skandinavia har debatten intensivert seg spesielt etter 2020, delvis drevet av influencer-kulturen hvor noen foreldre faktisk tjener penger på å eksponere barna sine online. Vi har sett en glidning fra spontan deling til strategisk innholdsproduksjon hvor barn blir en del av foreldrenes personlige «brand».
Hvilke former for sharenting ser vi oftest?
Det finnes et spekter. I den ene enden har vi det vi kan kalle dokumenterende sharenting – foreldre som ønsker å bevare minner og dele gleder med nær familie. I midten finner vi sosial sharenting, hvor deling fungerer som en måte å få bekreftelse og bygge fellesskap med andre foreldre på. I den andre enden har vi kommersiell sharenting, hvor barn blir en del av innholdsproduksjon som genererer inntekter gjennom sponsorater og reklame. Alle disse formene reiser ulike etiske spørsmål, men deler en grunnleggende utfordring: barnet selv har ingen stemme i beslutningen.
De psykologiske konsekvensene: hva gjør sharenting med barns utvikling?
Som psykolog er jeg spesielt opptatt av hvordan sharenting påvirker barns identitetsutvikling og selvforståelse. Dette er ikke bare et spørsmål om privatliv i juridisk forstand, men om noe dypere: muligheten til å forme sin egen fortelling.
Hvordan påvirker det barns selvoppfatning å vokse opp som innholdsmateriell?
Forskning på områder som selvbevissthet og identitet viser at barn utvikler sin selvforståelse gjennom hvordan andre ser og beskriver dem. Når et barn vokser opp med kunnskap om at deres pinlige øyeblikk, emosjonelle kriser eller utviklingsmessige utfordringer er dokumentert og delt med et stort publikum, kan det påvirke hvordan de ser på seg selv. Noen barn kan oppleve det som Sherry Turkle beskriver som «a loss of the right to be forgotten» – en tap av retten til å glemme og bli glemt. Forestill deg hvordan det ville vært å starte på videregående skole vitende om at klassekameratene potensielt kunne finne bilder av deg i pottetrening-fasen eller lese morens detaljerte beskrivelser av dine emosjonelle utbrudd som fireåring.
Skaper sharenting en forskjøvet maktbalanse i foreldre-barn-relasjonen?
Dette er et sentralt, men ofte oversett, poeng. Tradisjonelt har barn hatt mulighet til gradvis å ta kontroll over sin egen fremstilling etter hvert som de vokser. Med sharenting har foreldre allerede konstruert en omfattende digital narrativ før barnet er gammelt nok til å ha en mening. Noen ungdommer opplever det vi kan kalle narrativ dissonans – en konflikt mellom hvordan foreldre har fremstilt dem online og hvordan de selv ønsker å bli sett. En sak jeg observerte involverte Sofía, en 14-åring som oppdaget at moren hadde delt svært personlige detaljer om hennes angst i en blogg med flere tusen følgere. Sofía følte seg forrådt, ikke bare fordi hun ikke hadde gitt samtykke, men fordi historien ikke var hennes å fortelle lenger.
Kan sharenting påvirke tillitsforholdet mellom foreldre og barn?
Absolutt. Studier antyder at ungdom som oppdager at foreldre har delt sensitiv informasjon om dem uten samtykke, rapporterer lavere nivåer av tillit til foreldrene. Dette er ikke overraskende hvis vi tenker på det i lys av grunnleggende relasjonspsykologi. Tillit bygges på forutsigbarhet og respekt for grenser. Når et barn erfarer at foreldre bruker deres liv som innhold uten å spørre, lærer de at deres grenser ikke blir respektert. Det kan skape en form for relasjonell usikkerhet som strekker seg utover det digitale rommet.
Juridiske og etiske dilemmaer: hvem eier egentlig barnets digitale identitet?
I norsk lov har foreldre omfattende rettigheter til å ta beslutninger på vegne av sine barn, inkludert hva som skal deles offentlig. Men hva skjer når disse rettighetene kolliderer med barnets egne interesser og fremtidige autonomi?
Hva sier personvernlovgivningen om sharenting?
GDPR gir barn visse rettigheter til personvern, men regelverket er ikke designet med sharenting i tankene. Foreldre regnes normalt som lovlige representanter for barnet, noe som betyr at de kan samtykke til databehandling på barnets vegne. Men her oppstår et interessant paradoks: kan man virkelig samtykke på vegne av noen til noe som kan påvirke deres fremtidige liv på måter man ikke kan forutse? Datatilsynet i Norge har påpekt at foreldre bør vise «stor varsomhet» med å dele informasjon om barn, men det finnes få håndhevbare restriksjoner. Dette skaper et etisk gråområde hvor foreldres rettigheter står mot barns fremtidige interesser.
Kan barn krevje at innhold om dem blir fjernet når de blir myndige?
Teknisk sett ja, gjennom GDPR sin «rett til sletting». Men i praksis er dette enormt komplisert. For det første: innhold som er delt offentlig kan allerede være kopiert, lagret og redistribuert av andre. For det andre: hvem er ansvarlig når innholdet ligger på plattformer utenfor EU? For det tredje: hva gjør man med innhold som har blitt en del av andres historier, som familiebilder eller blogginnlegg? Vi har sett juridiske tvister i Frankrike og Tyskland hvor voksne barn har saksøkt foreldre for sharenting, men Norge mangler ennå rettspraksis på området. Dette kan endre seg raskt når den første generasjonen «sharenting-barn» blir myndige og begynner å kreve sine rettigheter.
Hvor går grensen mellom foreldres ytringsfrihet og barns personvern?
Dette er kanskje det mest komplekse juridiske spørsmålet. Foreldre har rett til å dele sine erfaringer, inkludert utfordringer med foreldreskap. Men når blir denne delingen et overtramp? Noen forskere argumenterer for at barns rett til privatliv bør veie tyngre enn foreldres ønske om å dele, spesielt når det gjelder sensitiv informasjon om helse, utvikling eller pinlige situasjoner. Andre mener at foreldre må ha rom til å prosessere sitt eget liv offentlig. Vi befinner oss i et uløst spenningsfelt hvor samfunnet gradvis må definere nye normer og potensielt nye lover.
Risikoen vi ikke snakker nok om: digital kidnapping og kommersielle trusler
Utover de psykologiske og juridiske aspektene, finnes det konkrete digitale sikkerhetstrusler knyttet til sharenting som få foreldre virkelig forstår rekkevidden av.
Hva er digital kidnapping, og hvor vanlig er det?
Digital kidnapping er når noen kopierer bilder av andres barn og utgir dem som sine egne, ofte på sosiale medier eller i falske adopsjonsannonser. Dette høres ekstremt ut, men dokumenterte tilfeller finnes. Bilder som deles offentlig kan lastes ned og brukes i sammenhenger foreldre aldri hadde forestilt seg. I noen tilfeller har bilder av barn endt opp på kommersielle nettsteder, i andre sammenhenger har de blitt brukt i falske fundraising-kampanjer. Det er vanskelig å kvantifisere hvor vanlig dette er, men sikkerheteksperter advarer om at hver eneste offentlig deling potensielt eksponerer barn for slik misbruk.
Hvordan brukes barnebilder i kommersiell datainnsamling?
Dette er mindre synlig, men kanskje mer utbredt. Når vi deler bilder av barn på sosiale plattformer, tilgjengeliggjør vi data som brukes til ansiktsgjenkjenningstrening, målrettet reklame og profileringsalgoritmer. Barn som ikke engang har egne kontoer, får bygget omfattende dataprofiler basert på hva foreldre deler. Disse profilene kan påvirke alt fra hvilke reklamer de ser til potensielt fremtidige forsikringspremier eller jobbmuligheter. Vi har faktisk ingen klar forståelse av hvordan data samlet i barndommen vil bli brukt om 10-20 år, ettersom teknologien utvikler seg raskere enn regelverket.
Hvilke sikkerhetstiltak bør foreldre ta hvis de velger å dele?
Hvis du velger å fortsette med å dele, finnes det måter å redusere risiko på. Privatstilling av kontoer er et minimum – sørg for at bare mennesker du kjenner kan se innlegg. Unngå å dele gjenkjennelig informasjon som fulle navn, adresser, skoler eller faste rutiner som kan brukes til identifisere eller spore barnet. Deaktiver plasseringsdata på bilder, da disse kan avsløre nøyaktig hvor barnet befinner seg. Og kanskje viktigst: tenk langsiktig. Spør deg selv: vil barnet mitt ønske at dette bildet eller denne informasjonen er tilgjengelig om 10 år?
Hvordan navigere sharenting-dilemmaet: praktiske strategier for digitalt foreldre-ansvar
Så hva gjør vi med alt dette? Jeg tror ikke løsningen er et absolutt forbud mot å dele noe om våre barn. Men vi trenger en mer bevisst, reflektert tilnærming basert på respekt for barnet som et selvstendig individ med egne rettigheter.
Hvilke spørsmål bør foreldre stille seg selv før de deler?
Utvikle det vi kan kalle en digital delingsprotokoll for familien. Før du deler noe, gå gjennom denne sjekklisten:
- Samtykke: Har barnet mitt (hvis gammelt nok) sagt ja til dette? Ville jeg ønsket dette delt om meg selv?
- Kontekst: Kan dette bildet eller denne informasjonen misforstås eller brukes mot barnet mitt senere?
- Varighet: Er jeg komfortabel med at dette eksisterer på nettet i all fremtid?
- Publikum: Hvem kan egentlig se dette, inkludert fremtidige arbeidsgivere, klassekamerater og fremmede?
- Motivasjon: Hvorfor deler jeg dette? Er det for barnets skyld, eller for min egen bekreftelse?
Hvordan kan man involvere barn i beslutninger om digital deling?
Allerede fra relativt lav alder kan barn ha meninger om hva som deles. Forskning viser at barn helt ned i 5-6-årsalderen kan forstå konseptet om at bilder deles med andre. Etabler en familiekultur hvor barnet får medbestemmelse. For yngre barn kan dette være så enkelt som å vise dem bildet og spørre: «Er det greit at jeg viser dette til bestemor?» For eldre barn og ungdom bør samtykke være obligatorisk. Noen familier har etablert regler om at barnet alltid får se og godkjenne innhold før det legges ut. Dette lærer barn viktige leksjoner om digitalt samtykke og grensesetting – ferdigheter de kommer til å trenge i sitt eget digitale liv.
Finnes det alternativer til offentlig deling på sosiale medier?
Absolutt. Vurder disse alternativene:
- Private deling-plattformer: Tjenester som FamilyAlbum eller private Google Photos-mapper lar deg dele med en begrenset, invitert gruppe.
- Lukket familie-grupper: Bruk private grupper på Facebook eller WhatsApp i stedet for offentlige profiler.
- Fysiske album: Ja, gammeldags fotoalbum finnes fortsatt og gir en taktil, privat måte å bevare minner på.
- Personlige journaler: Skriv ned historier og opplevelser i private notater barnet kan få tilgang til når de er eldre.
Hvordan snakker man med andre familiemedlemmer om sharenting-grenser?
Dette er ofte like vanskelig som å etablere egne grenser. Besteforeldre som er stolte, venner som ønsker å dele bursdagsbilder – mange mennesker kan potensielt dele informasjon om barnet ditt. Kommuniser tydelig og tidlig. Noen foreldre lager det som kalles en digital grenseavtale som deles med nær familie, hvor de spesifiserer hva som er greit og ikke greit å dele. Eksempel: «Vi setter pris på at dere ikke deler bilder av barna våre på sosiale medier uten å spørre oss først. Vi er glade for at dere kan sende bilder direkte til oss i stedet.» Vær forberedt på at dette kan møte motstand – mange opplever det som manglende tillit. Men stå fast: dette handler om å beskytte barnets fremtidige interesser.
Veien videre: mot en mer bevisst digital barndom
Vi befinner oss i et historisk vendepunkt hvor vi gradvis må redefinere hva ansvarlig foreldre-ansvar betyr i en digital tid. Sharenting utfordrer fundamentale forestillinger om privatliv, autonomi og barndom selv. Det jeg håper denne gjennomgangen har vist, er at dette ikke er et sort-hvitt spørsmål. Det finnes legitime grunner til å ønske å dele aspekter av foreldrelivet, men også tungtveiende argumenter for å begrense denne delingen kraftig.
Hva vi trenger nå er bred samfunnsdebatt, tydelige juridiske rammer og kulturelle normer som vektlegger barns digitale rettigheter. Den første generasjonen som har vokst opp med omfattende sharenting blir snart myndige. Hva de vil si om hvordan deres barndom ble dokumentert og delt, vil forme fremtidens praksis. Inntil da har hver enkelt forelder et valg: å være en del av problemet eller en del av løsningen.
Jeg oppfordrer deg til å reflektere over din egen delingspraksis. Hva er motivasjonen? Hvem tjener det? Og viktigst: hva vil barnet ditt ønske at du hadde gjort når de ser tilbake om 15 år? La oss skape en digital barndom hvor barn får muligheten til å forme sin egen fortelling, i sitt eget tempo, når de er klare.
Hva tenker du om sharenting? Har du satt grenser for hva du deler om dine barn, eller kjenner du deg igjen i dilemmaene beskrevet her? Del gjerne dine refleksjoner i kommentarfeltet – denne samtalen trenger vi alle å ta sammen.
Referenser
- Turkle, S. (2011). Alone Together: Why We Expect More from Technology and Less from Each Other. Basic Books.
- Steinberg, S. B. (2017). «Sharenting: Children’s Privacy in the Age of Social Media.» Emory Law Journal, 66(4), 839-884.
- Blum-Ross, A., & Livingstone, S. (2017). «‘Sharenting,’ parent blogging, and the boundaries of the digital self.» Popular Communication, 15(2), 110-125.
- Datatilsynet. (2021). «Barn og unge på nett – veiledning for foreldre.» Hentet fra datatilsynet.no
- Verswijvel, K., Walrave, M., Hardies, K., & Heirman, W. (2019). «Sharenting, is it a good or a bad thing? Understanding how adolescents think and feel about sharenting on social network sites.» Children and Youth Services Review, 104, 104401.
